Beaskadas 50km 2026

Det ble en del endringer før løpet i år. Planen var jo at Carina skulle kjøre 100km med 8-spann, men etter ulykken helga før måtte vi gjøre endringer. Vi valgte å bytte ned til 50km 6-spann i stedet for å gi oss helt. 

Pakkingen til dette løpet ble også plutselig dobbelt opp ettersom Trond-Arne, som skulle låne et spann for å kjøre, ble syk. Andreas overtok derfor hans påmelding og da måtte det pakkes utstyr til han også. Til vår store overraskelse hadde vi alt unntatt ekstra GPS og signalpenn, noe vi fikk låne av Tanya.

Vi skulle bytte litt hunder med Tanya, hun fikk unghunder, Letta, valper og Roxy mens vi fikk 3 voksne som skulle gå i spannet til Andreas. Vi luftet og foret alle før vi kjørte slik at vi kunne gå rett i seng når vi kom frem. Klokka var nærmere 12 på kvelden da vi endelig fikk lagt oss til å sove. Opp kl 0645 for lufting og foring før løpet.

Værmeldingen for lørdag var -10. Dette endret seg raskt til -35. Problemet med dette var flere. På hundesiden hadde vi flere hunder som røytet, noe som ikke akkurat er bra når vi har slik kulde. Selv med dekken var vi redde for at de kunne få frostskader. Vi tok derfor den avgjørelsen at ingen av de hundene som røytet skulle gå løpet. Vi sto da igjen med bare et spann. Så var det spørsmålet om hvem som skulle kjøre. Andreas hadde mageproblemer og å skulle gå på do i felten i -35 er alt annet enn risikofritt. Carina var enda ikke bra etter ulykken forrige helg i tillegg til hennes andre helseplager men vi ønsket jo ikke å trekke oss, spesielt siden det ikke var flere spann enn 3 nå og de andre RNB1 spannene dermed ikke ville kunne kjøre om meritt. Etter en lang diskusjon kom vi frem til at Carina skulle prøve å kjøre men med en svært lav terskel for å bryte løpet.

Spannet besto av Tara & Butler, Arven & Kento, Arti & Becket.

Starten gikk greit, og hundene var i storslag på sporet. Beklageligvis skulle det vise seg at Carina ikke var det. Smertene i nakken kom ganske raskt og forverret seg gradvis. Det ble vanskeligere å vanskeligere å holde hodet oppe. Å kjøre hund når man ikke klarer å se frem er ikke spesielt lurt. Å kjøre ut av dekning når man er i et smerteanfall er heller ikke lurt. legg til -35 og man kan fort være i en svært farlig situasjon for både mennesker og hunder. Etter samtaler med handlerteamet tok Carina den tunge avgjørelsen om å snu spannet og bryte løpet. Andreas og Inger-Lise gikk ned til målområdet og snakket med TD og veterinær. Andreas var klar til å hoppe på en scooter for å bytte med Carina om det skulle bli nødvendig. Heldigvis klarte hun å kjøre tilbake til fjellstua.

Det er alltid surt å måtte gi seg, spesielt når det ikke er hundene som er grunnen men egen helse. Men avgjørelsen om å bryte var den riktige.

Med kuldegrader som bare krøp nedover ville vi komme oss hjem. Vi hadde hatt bilen på tomgang i løpet av dagen da Iroh måtte ligge i bilen og har nysydde sår som ikke bør bli kalde. Dette skulle vise seg å være en veldig bra ting ettersom vi faktisk fikk start når vi skulle hjem igjen, ikke alle var like heldige og kreative løsninger for å få start ble brukt. Forkoker under bilen og jakker over motoren hadde grei effekt. Lurt å ha med masse rødsprit for slike situasjoner.

Vi måtte ordne noe logistikk med levering av Pyro til sitt nye hjem, med dette ordnet seg fint og han fikk haik med en hundekjører som skulle den veien. Tanya kunne ha han til etter premieutdelingen søndag og da kunne vi dra hjem. Rommet vårt var jo betalt for så vi ga det til 2 unge jenter fra Tana som ellers hadde tenkt å sove i bilen.

Vi vil takke Alta Trekkhundklubb for et fantastisk flott løp. Selv om vi måtte bryte hadde vi det kjempetrivelig og det frister å prøve igjen neste sesong.

Takk til Tanya for lån av hunder, selv om de ikke ble med å gå løpet. Og en ekstra spesiell takk for at hun passet valpene og unghundene våre.

Og ikke minst takk til Inger-Lise som var med som superhandler og dyktig fotograf.