Tobacco Trail 150 2022

13.04.2022

Vi var litt frem og tilbake om vi skulle kjøre Tobacco Trail i år. Vi hadde jo et valpekull som ikke kunne være med, altså måtte musher kjøre uten handler. Vi var heller ikke sikre på hvem som skulle kjøre. I utgangspunktet var det Carina som skulle kjøre, men hun kom inn i en dårlig periode med mye smerte, så derfor ble det Andreas istedet.

09.04.2022

Opp kl. 06.00 og i bilen til kl. 08.00. Det var planen, men selvfølgelig gikk det ikke helst slik vi hadde tenkt. Andreas var knapt kommet på veien da han fikk en telefon. E8 til Finland var stengt fordi en trailer sperret begge kjørefelt, igjen. Vi hadde veterinærsjekk kl 13.00, så stresset økte ganske mye ettersom vi ikke ville kunne rekke dette nå. Ikke kunne vi kjøre over Bjørnfjell heller, det var stengt der også. Da satt vi igjen med 2 alternativer. Kjøre via Alta, eller vente litt å se. Vi valgte å vente. Vi forklarte problemet til Tobacco Trail, og ble beroliget med at veterinærsjekken lett kunne tas når vi kom dit. Etter noen timer hadde traileren blitt reddet, så Andreas og hundene kom seg avgårde. Turen gikk helt fint på tross av svært dårlig føre på finsk side. Vel fremme sto et veterinærteam og trippet for å få sjekket hundene. De tok en ekstra god sjekk av Ursa og Rashka ettersom begge har hatt skader/sykdom i bena. Alle hundene fikk grønt lys til å starte neste dag.

1. etappe - 10.04.2022 

Løpsstart gikk ikke helt slik det skulle. Andreas hadde ikke vært flink nok til å planlegge, og gikk derfor glipp av starten sin. Først fikk han beskjed om at han ikke fikk starte før etter at 300km spannene var kjørt. Dette stemte ikke, han skulle starte sist i sin egen klasse. Han fikk heldigvis hjelp til å få hundene i spannet med rekordfart og kjørte ut 8min senere enn han skulle. Han fikk en tidsstraff på 6min som ble pålagt obligatorisk hvile. Han tok raskt igjen nr. 17 og passerte uten problemer på elvestrekket. Hundene var i storslag og holdt god fart i forhold til været. Det var varmere enn det vi liker og ettersom det hadde snødd hele natten var sporene myke. Hundene våre er vant til å brøyte opp egne løyper, så litt bløte spor var ikke et problem. Andreas startet å ta innpå nr. 15, og passerte når han hadde tatt dem igjen. Rett etter passeringen måtte en lederhund på do, så da ble det stopp. Nr. 15 valgte da å passere Andreas. Andreas ventet til spannet var kommet over en myr før han kjørte etter. Han nådde dem igjen etter svært kort tid å ble liggende bak å bremse. Andreas ble til slutt nødt å spørre musher på nr. 15 om hun hadde tenkt å kjøre raskere. Han lå bak og bremset for å ikke kjøre på skiene hennes. nr. 15 slapp han da forbi og ville legge seg rett bak. Andreas forklarte at han kjørte mange unge hunder som ble distrahert av et spann rett bak, deretter trakk vårt spann fra, og etter kort tid kunne vi ikke se nr. 15 lengre. Hundene holdt jevn fart, men når sola kom frem mellom skyene ble det mye varmere, og våre hunder saknet farten. Vi var da kommet nesten til bunnen av bakkene. Det var da nr. 15. kom i full galopp nedover bakkene. Andreas slapp henne forbi og hold hundene igjen da det var varmt og fortsatt nedoverbakke. Dette var det riktige å gjøre for vårt spann, og vi startet sakte men sikkert å ta inn på de foran oss. Siste strekket som gikk over et stort vann var tungt. Musher var sliten og demotivert da han visste at sjekkpunktet var rett til venstre og løypa gikk til høyre langs vannkanten rundt nesten hele vannet. Spannet kom inn på sjekkpunkt i god form. Andreas hadde litt problemer med å få dem til å være stille, slik at de ikke forstyrret de andre som lå å hvilte. De var ikke slitne og ville kjøre videre. Vi hadde fått sendt foringen som depot, ikke fordi den var tung, men fordi vi måtte ha snackingen i kjølebagen slik at den ikke smeltet. Mens vannet kokte fikk hundene halm, dekken, massasje og helsesjekk. Alle hundene ble klarert for neste etappe. Da hundene var tatt vare på skulle Andreas innfri matbongen sin. Da viste det seg at det var 500m å gå til matteltet. Dette hadde ikke Andreas tatt høyde for, men gikk likevel for å spise. Etter måltidet krøp han ned i sovepose og jervenduk for å sove. Denne gangen beregnet han bedre tid enn ved start og sto opp 40 min før han skulle ut av sjekkpunkt.

2. etappe - 10/11.04.2022

Hundene var i storslag og startet ut med godt mot. Det var natt og mørkt, men dette plaget ingen. Spannet holdt god fart over vannet og et lite stykke videre. Men så skjedde uhellet. Iroh synes potesokker var fryktelig spennende og ville lukte på alle han så, vi ser ikke så mange slike på trening. Det er faktisk mulig at dette er første gang de yngste har sett potesokker i løypa. Akrobatkunstene førte til at Iroh fikk en strekk i venstre forben etter ca 20km etter start og startet å halte. Dette var en stor strek i regningen. Iroh måtte i sleden. De resterende hundene jobbet bra, men klarte ikke å holde samme fart som før med den største hannhunden i sleden og i tillegg var det mye fokk i løypa. Andreas forsøkte å finne hvor skaden satt, men klarte ikke å fremprovosere noe smerte på tross av at ham brukte god tid på undersøkelsene. Iroh bare haltet, men var ikke sliten ettersom han forsøkte å rømme fra sleden hele veien. Andreas måtte stoppe flere ganger stoppe for å få rømlingen oppi sleden igjen. Som følge av dette nådde nr. 1 oss igjen ca 40km etter start og passerte. Ettersom Iroh var spinnvill i sleden prøvde Andreas å se om han fortsatt haltet, og nådde igjen nr. 1 mens Iroh var i spannet. Sporet var fokket igjen og det virket som hun slet litt. Andreas brøytet derfor et stykke med henne på slep. Dessverre kunne ikke Iroh gå i spannet, så Andreas måtte stoppe å putte han i sleden igjen, da ble han passert av nr. 1 igjen. Andreas valgte også å snacke hundene, og forsøkte igjen å finne hvor Iroh hadde vondt. Da han kom til elva gjorde Andreas en feil som kostet mye slit. Han valgte å sette frem Tanana i lead med Meta istedet for Kazan. Kazan er den beste sporfinneren og hadde han hatt henne i lead ville hun funnet scooterløypa under fokksnøen og dermed hatt bedre underlag, noe hun er svært dreven på da vi ofte kjører på gjensnødde spor i trening. Istedet ble det kjørt i sporet til de foran som gikk i sikksakk stort sett hele veien. I tillegg var sporet delvis eller helt gjennfokket store deler av elvestrekket. Dette var tungt i utgangspunktet, men når Iroh hadde ligget i sleden 2/3 etappen var det ekstra tungt. Hundene jobbet jevnt, men det gikk ikke fort. Det hjalp ikke at Iroh fortsatt forsøkte å rømme fra sleden, og Andreas måtte stoppe for å putte han ned hele tiden. Men fremdriften var der selv om det gikk sakte. Tanana visste at vi snart var fremme, og holdt motet oppe. Etter noe som virket som en evighet kom spannet endelig til siste bakke opp mot målområdet. Har ble Tanana byttet med Kazan for å treffe det harde underlaget under ny snøen, samt å kunne ha en styrbar leder for å kjøre frem til bilen. Telefonhandler hadde anbefalt musher å bytte til Kazan på elvestrekket, men musher hørte ikke på det øret, så da fikk han takke seg selv for det ekstra tunge arbeidet han fikk. Vel over målstreken ble Andreas stående en stund å snakke litt. Da gikk det ikke lang tid før hundene begynte å bjeffe og ville videre. De var altså ikke spesielt slitne. Andreas ba en veterinær komme å se på Iroh, men heller ikke han klarte å finne hva som var galt. Nanook var litt stiv i skuldrene, noe Andreas tar på sin kappe. Han skulle ikke hatt Nanook i lead når de brøytet, hun er en liten tispe som ikke har lært seg riktig teknikk for brøyting. Ellers var det ingen av hundene som var stive. Alle fikk massasje og mat før premieutdelingen.

Hjemturen 11.04.2022 

Da Andreas skulle pakke sammen oppdaget han at han ikke hadde hentet depotboksen, men uansett hvor mye han lette, fant han den ikke. Til slutt måtte han spørre en av de frivillige. Da viste det seg at boksen var gjenglemt på sjekkpunkt. Ingen skulle kjøre tilbake til målområdet før 300km spannene hadde kjørt ut fra sjekkpunkt, og de hadde ikke ankommet enda. Det endte med at Andreas måtte kjøre å hente boksen selv og ettersom det nå var like langt uansett hvilken vei han kjørte, valgte han å kjøre over Kiruna. Han valgte også å sove der og fikk parkere ved Kiruna Slädhundklubb sitt klubbhus. Hundene fikk mat, drikke og en kort spasertur før alle gikk til sengs. Nanook viste ikke antydning til å være stiv lengre, men Iroh var fortsatt litt halt. Heldigvis fikk vi tips fra Charlotte Nyheim Lambela fra ActiveNorth. Etter at hun hadde sett film av hvordan Iroh beveget seg anbefalte hun å massere mellom den store poteputen og den lille litt lengre opp på benet. Det var helt tydelig her stivheten satt, og etter litt massasje løsnet det opp. Iroh vil få massasje videre, men sluttet å halte etter første behandling. Selvfølgelig ble det litt harryhandel før Andreas kjørte hjem dagen etter, bl.a. fikk Nanook og Meta nye skreddersydde Björkis seler i ekspressfart. Musher og telefonhandler fikk luer og buffer fra Björkis.

Vi har hatt et fantastisk løp. Arrangøren var veldig flink og hjalp til der de kunne med tanke på at Andreas var en rookie uten handler. Vi kom inn som 3. beste SIberian-spann og er godt fornøyd med dette, spesielt med tanke på at Iroh lå i sleden over 2/3 av andre etappen. Beste siberian spann var Elke Krügel. Vårt mål for løpet var å fullføre, og det klarte vi. Selv om løpet var 162km istedet for 150 klarte vi oss bra. Det har vært en bratt læringskurve både for musher og hunder. Vi hadde et ungt spann hvor 3 fylte 2 år ved løpsstart og 3 som fyller 3 år i år. Ungtispene Nanook og Meta gikk i lead nesten hele løpet og de gjorde en fantastisk jobb. Vi kunne ikke håpet på bedre prestasjon fra dem. Vi har hele sesongen jobbet med å ha en harmonisk flokk, noe vi fikk nytte av på dette løpet. Alle kan gå med alle i spannet og Andreas trengte ikke å bekymre seg for at de skulle krangle med hverandre på sjekkpunkt. Alle hadde god appetitt og vi hadde ingen problemer med snøspising da vi har laget egen snacking som består av mye vann. Vi var litt bekymret for at Ursa og Rashka med tanke på de helsemessige utfordringene de har hatt, men dette viste seg å ikke bli et problem overhode. Da var det større problemer med Kazan og hennes høye forbrenning. Vi hadde en mistanke om at hun kunne bli tynnere etter løpet, og den ble bekreftet. Selv om hun ikke er alarmerende tynn vil hun nok ikke gå mye lengre løp en dette. Iroh og Zuko har virkelig jobbet for spannet. Det kjennes godt når man har 2 sterke hannhunder med seg. Vi har 3 tisper som er under 20kg, og det sier seg selv at disse ikke er like sterke som de andre. Zuko er en hund som bare går og går. Alt han ønsker er å trekke men sier ikke nei takk til mat og kos. Iroh ble dessverre skadet, noe som fikk store konsekvenser for farten da han alltid jobber hardt. Erfaringen til Tanana kom godt med siste stykket inn til mål. Hun har gått mange lange løp, både i lead og spann, og det var tydelig at hun visste at vi nærmet oss målgang. Savnet etter Arven og Heike kom spesielt godt frem når Iroh havnet i sleden. En ekstra hannhund og ei litt sterkere tispe hadde virkelig hjulpet med den situasjonen. Arven er i tillegg en god lederhund som har brøytet mange mil på trening. 

Til slutt vil vi takke alle som hjalp Andreas med å komme seg til start, både frivillige og andre. En spesiell takk rettes Arya O'Sulli Gonzazlez for lån av fryser samt hjelp og støtte til en grønn rookie. Vi vil også takke Katarina Palm Worrsjö for all hjelp hun har gitt oss. Vi hadde aldri kjørt løp i Sverige før, å kunne ikke reglene så godt og da var det fint å kunne få hjelp av en som kunne dette. I tillegg ordnet hun med kart til oss. Det må også nevnes at arrangør hjalp til med å få GPSen til å fungere i Sverige. Tror GPSen er veldig patriotisk ettersom den stadig slettet det svenske kartet, men ikke det norske.

Vi fikk en fin deltakerpremie og luer til både musher og telefonhandler. Vi gleder oss allerede til neste år og håper vi stiller sterkere med mer erfarne hunder og en musher som kanskje er litt flinkere til å disponere tiden. Dessuten blir det hyggelig å treffe alle igjen.