Troms Quest – 20 km RNB1

Tekst: Trond Arne Liavik

Nå på lørdagen fikk jeg mulighet til å kjøre sledeløp takket være Carina og Andreas som låner ut hunder og utstyr. Jeg og familien, inkludert Akira som er fra CA-kullet tok turen oppover til Øverbygd, og den med mest spenning var nok undertegnede. Dette ville bli min fjerde sledetur noensinne og første for året. I fjor hadde jeg og Akira en treningshelg i Skibotn (totalt 32 km) samt deltok på Rislaløpet helga etter på 20 km.

Første start på lørdagen var klokken 09:00, og vi ankom startområdet før kl 07:30. Da jeg endelig fikk lokalisert Carina og Andreas i mørket hadde de allerede klargjort sledene og lineoppsettet. Jeg fikk ikke kjenne så veldig på egen nervøsitet da det skulle pakkes i slede med obligatorisk utstyr, sjekk av hunder, utdeling av startnr mm. Tiden fram til start gikk derfor fort, og da vi selet på hundene økte støynivået ganske så betraktelig. Vår Akira skjønte ikke helt dette fra start, men ho lærte fort 😊

Vel framme ved startstreken var jeg usikker på mange ting, men det var kun en ting jeg var helt sikker på; det kommer til å bli «plunder og heft» i løpet av turen, og det må jeg bare deale med - det er jeg som har ansvaret for spannet! Klokken 09:15 gikk startskuddet, og jeg var sistemann ut i RNB klassen. 2 minutter etter meg startet Åpen klasse, og her var det to spann med raske hunder. Jeg regnet derfor med at disse kom til å passere meg ganske så kjapt. Starten gikk veldig greit for min del. Jeg tok det rolig ved kryssing av vei - man ville jo ikke lage noen scene allerede fra starten 😊 Etter ca halvannen kilometer måtte Meta gjøre sitt fornødne, og det er jo ikke sånn at man får et varsel i forkant. Her ble det bråstopp i god fart, og «plunder og heft»-teorien slo inn i praksis. Lederhundene kom seg fort løs og var klar til dyst, men Akira og Kazan i Wheel hadde surret seg godt sammen. Her var det bare å kaste ut ankeret og prøve å løse floka 😊 Det gikk for så vidt raskt, men Akira som i utgangspunktet var oppsatt på høyresiden var nå kommet på venstresiden. Jeg prøvde å se om dette ville skape problemer med line-oppsettet men konkluderte med at jeg kunne kjøre videre.

Jeg kom opp i grei fart igjen på rettstrekningen under kraftlinja, men jeg tittet meg tilbake flere ganger for å se om spannene i åpen klasse nærmet seg. Joda, Sofi fra Narvik kom stadig nærmere, og jeg forberedte meg for utfordring nr 2 i løpet - nemlig å bli forbikjørt. Jeg kom heldigvis ut på et jorde da Sofi kom susende etter ca 3 km. Jeg slakket ned på tempoet og passeringen gikk helt fint. De neste kilometerne fram til stigningen fløt veldig bra, men jeg så ikke en sjel av de andre. Jeg innstilte meg til ei god tempo-økt på beina opp bakken for å hjelpe hundene. Stor var overraskelsen da jeg halvveis opp i bakken så 3 spann som stod helt i ro. Det ene spannet hadde fått noe line-krøll så da måtte jeg kjapt ta fram notatene for å lese meg opp på «forbikjøring» 😉 Både Terje, Carina og jeg kom oss greit forbi Sofi selv om det var trangt om plassen opp bakken. Jeg lå trygt bak Carina ei stund, men så slakket ho ned på tempoet for å få meg fram. Nå var jeg blitt skikkelig rutinert på forbikjøring så med stor selvsikkerhet var det bare å gi kommandoen «Passér - passér» til spannet mitt. Rett etterpå passerte jeg også Terje som dessverre hadde fått en stopp.

Den videre ferden gikk i småkupert terreng og jeg koset meg bak sleden. Hundene jobbet godt, og det var veldig gøy å se egen hund fungere så godt i spannet. Jeg ble imidlertid fort innhentet av realitetene da nedoverkjøringene til Lille Rostadvatnet stod for tur. Som gammel o-løper liker jeg å studere kart, og løypa hadde jeg memorert ned til minste detalj. Hundene fortjener OG skal ha en person bak sleden som har kontroll så her var det bare å stramme seg opp og sørge for at bremsematta lå solid ned mot bakken. Nedoverkjøringen gikk overraskende bra og jeg tok det forsiktig. Nå ventet en drøy kilometer ute på vannet før vending med samme retur mot mål.

Nede på vannet kom de raske herremennene Andreas og Daniel fra Sverige imot, og passeringene gikk smertefritt. Etter en rask hoderegning (jeg er litt nerdete på tall ja) fant jeg ut at jeg lå 3-4 minutter bak i løpstid, og hvis alt gikk smertefritt på returen kunne det bli merittering på trekkhundprøven. Ja, konkurranseinstinktet bor fortsatt i en gammel mann, men jeg var vitterlig klar over at jeg har ansvaret for et spann med 4 hunder, er en fersking og søker kun en god opplevelse og mestringsfølelse på dette.

Ute ved vending hadde hundene mest lyst å fortsette videre i 6-milstraseen, men etter litt knoting ble vi enige - med god muntlig hjelp av Carina som lå bak - om at 20 km er nok for mannen bak sleden. Vi duret i vei tilbake over isen og møtte heldigvis alle spann som lå bak i dette området. Neste post på programmet var bakkeklatring over et par kilometer, og her var det bare å stramme skoene å hjelpe til. Som en grei mosjonistløper er bakkeløping slitsomt nok, men nå skulle man skyve en slede i tillegg. Hundene jobbet greit oppover og jeg prøvde etter beste evne å bistå.

Totalt sett gikk returen veldig bra, og det ble ingen unødvendige stopp. Det var stor stas å kjøre i god fart oppe på de flate partiene i høyden, og de siste 5 km på flata mot mål var en fornøyelse! Inn mot mål stod fruen og vår sønn og heiet, og da jeg passerte målstreken innså jeg at mestringsfølelse er uavhengig av alder! I all glede hadde jeg glemt den siste utfordringen; hvordan komme seg fra målområdet og til bilen et par hundre meter unna?!? Vel, lederhunder er lederhunder uavhengig av et målseil. De tok kommandoen og gikk i lett trav rett mot bilen!

Tusen takk for turen Rashka, Kazan, Akira og Meta! og spesielt til sistnevnte; takk for hjelpa!!

Og ja, jeg kom på tredjeplass, 7 minutter bak Andreas og Daniel som delte førsteplassen. Hvordan det gikk på trekkhundprøven? 2. premie! 😊

Tusen takk til arrangøren og de frivillige som arrangerte et flott løp, der nybegynnere som meg følte seg veldig velkommen. Takk til alle de spannene jeg traff på min ferd - veldig fin stemning! Størst takk går likevel til Carina og Andreas som velvillig låner ut 3 hunder, slede og utstyr samt kommer med mange gode råd. Takk for tilliten!

Tenk å få muligheten til å stå bak en slede med 4 hunder foran seg som jobber iherdig under flotte forhold i storslått terreng! Jeg og Akira fikk den muligheten i helga, og er veldig fornøyd å ha mestret dette på en okei måte.

Om det frister til gjentakelse? Helt klart - noen hvisket i øret mitt om Herringen Trail i mars måned, time will show! 😉